En husmanns begravelse i 1911

Slik så bildet ut før avfotografering.

Dette bildet  (ukjent fotograf) ble tatt i begravelsen til husmannen Fredrik Johannessen Stølen på Stølhaugen i Torjulvågen 4. mai 1911. Fredrik ble født på Brekkhaugen i Ålvundfjord i 1834. Han var min tippoldefar.

Opplysnigene om personene på bildet har jeg fått av min mor Maria Karlsvik og hennes onkel, Ole Stølen, nummer 9 på det nummererte bildet. Opplysningene er gjengitt slik de ble skrevet ned av mor.

Nummerert bilde

1 Johannes Vassli, 1851-1921 (bestefar til Dordi Myklebostad)

2 Einar Stølen Bakkebø (Plassen) 1839-

3 Steinar Stølen, 1900-

4 Kristen Vågen, 1859-

5 Martinus Stølen (Plassen), 1883-

6 Einar Bakkebø 1900-

7 Kristen Stølen (Krp), 1903-

8 Lars Stølen (Øygarden), Tingvoll, 1872-1960

9 Ole Stølen, 1903. (sønn til Lars (8) og Elisabet (20)

10 Martin Stølen, 1906- (sønn til Lars (8) og Elisabet (20)

11 Inga Stølen, 1900- (søster til Martinus Stølen)

12 Anton Vassli (Vollan)

13 Ane L. Stølen, 1898- (datter til 15 og 16)

14 Anne Stølen, 1899-

15 Lars Olsen Stølen (oldefar), 1856-1927

16 Marie Olina Fredriksdatter Stølen (oldemor), 1865-1955

17 Ole Stølen (1907-)

18 Ane Olsdatter Stølen (Gjul), 1840- (tipoldemor)

19 Laura Stølen Øydegard, 1910-

20 Lisabet Stølen, 1872- (datter til 18)

21 Kristine Fredriksdatter Haugsnes , 1881 (datter til 18)

22 Torveig Stølen, (datter til 21)

23 Anna Gjeldnes, 1877-1945 (datter til 18)

24 Magnhild Stølen, 1895-, (søster til Martinus Stølen)

25 Gunni Olsdatter ”Bakkå” (gammel frøken som bodde i Bakkan)

26 Marta Sponås (Sagmyra)  -1938

27 Arnt Sponås (Sagmyra), 1843-1915

28 Gjertrud Stølen, 1891- (søster til Martinus Stølen)

29 Martinus Øyen, 1849-1946

30 Gjertrud Vågen (kona til 4)

31 Mikkel Løfall (Bakkan)

32 Maria Bythaugen (Vågen) 1853

33 Johanna Sponås (Sørigarden)

34 Marit Stølen (Plassen) 1844-1929 (bestemor til Einar Stølen)

35 Johanna Bakkebø, 1869-

36 Karen Løfall (Bakkå)

37 Marit Stølen (på Støla), 1897-

38 Anders Sponås (Sørigarden), 1842- (mann til 33)

39 Sigrid Stølen, 1886-1959 (mor til 7)

40 Ingeborg Sponås (Vollan), 1889-1939, (mor til Dordi)

41 Fredrik Stølen, 1893-

42 Dordi Vassli (Vollan)

43 Johannes Stølen, 1895- (bestefar)

44 Edvard Stølen, 1894-

45 Anders Stølen, 1892- (bror til Martinus Stølen, reist til USA)

46 Anton Sponås, 1885-1947 (far til Arthur Sponås)

47 Ola Bythaugen (Vågen), 1847-1922

48 Peder Stølen (Steinmyra), 1852-1931, (far til 7)

49 Johannes Fredriksen Stølen (Freksin), 1869-1957 (sønn til 18)

50 Ane Øyen, 1842-1936 (kona til 29)

51

52

53 Fru Raaen, prestefrua på Tingvoll

54 Emma Bakkebø (Stølen, Plassen), 1889-

55 Ane Stølen, 1862- (Gammel-Ane – mor til Martinus Stølen)

56

57

Retusjert bilde.

Hva skjuler seg bak døra?

Inngangsdøra forteller mye om hvem som bor i huset, hva det brukes til, om pengepung og status. Dette er nok mest synlig i gamle hus, og mange ganger er døra et rent smykke. Eller den har vært det - nå skaller malingen av...
Bildene er stort sett fra Hellas, men de tre første er norske.

Oppdal Stasjon.

Dørresstuggu, Oppdalsmuseet, Oppdal, Norge

Nidarosdomen, Trondheim, Norge

Skiathos, Hellas

Kirkeinngang, Skiathos, Hellas

Skiathos, Hellas

Plomari, Lesvos, Hellas

Plomari, Lesvos, Hellas

Plomari, Lesvos, Hellas

Chania, Kreta, Hellas

 

Kardamili, Hellas

Petrovouni, Hellas

Agios Spyridon, Kardamili, Hellas

Prastio, Hellas

Kardamili, Hellas

Kardamili, Hellas

Plomari - by med særpreg på Lesvos

Plomari, kjent som Ouzo-hovedstaden, sies å være en av de få gjenværende greske småbyer som har beholdt sitt særpreg.

Byen, med rundt 5000 fastboende, ligger på sørsiden av Lesvos.  En gang i tida var byens folketall langt høyere. I dag står mange av de staselige husene, med sin særegne arkitektur, tomme og forfalte og vitner om en storhet som forsvant.

Historisk sett har Lesvos ernært seg av oliven, gårdsbruk og av fiskeindustri. Ouzoindustrien i Plomari er kjent i hele Hellas. Turismen har blitt stadig viktigere, men fortsatt er det det greske som dominerer.

Lesvos ligger nord i Egeerhavet, nær den tyrkiske kysten. Etter Kreta og Evia er Lesvos den tredje største av de greske øyene.  

En formiddagsstund ved et bord utenfor en av de små kafeene i sentrum, kan være en interessant opplevelse. Lav pensjonsalder og høy arbeidsledighet er to av de store greske utfordringene. Mange av disse mennene samles rundt kafebordene, og på sine faste plasser – og diskusjonene går høylytt. En butikkeier kjefter og smeller på en som har parkert mopeden sin rett foran inngangsdøra til butikken, og en forbipasserende prest griper inn og roer gemyttene. Han nikker i retning av oss, to av byens turister, og det er åpenbart at han ber hissigproppene vise folkeskikk foran oss!

I det hele er det grekerne som dominerer bybildet i Plomari. Ikke lange strømmer av turister som invaderer gatene. Og når folk sent på  kvelden strømmer ut til de mange små restaurantene, så er dette for en svært stor del grekere. Det er dette som skiller Plomari fra mange andre steder, og som gjør et besøk i ouzohovedstaden til noe mer enn en vanlig pakketur til syden.

Enn så lenge har Plomari bevart mye av sin særegenhet. Byen trenger åpenbart sårt til inntekter, men en får nesten håpe det ikke er den store, uhemmede turistindustrien som blir ”løsningen”. Kanskje er det best å besøke byen før det eventuelt skjer. I så fall – god tur!

Bildene er tatt med en trofast turkamerat, Leica d-Lux 3.

Moskus på Dovrefjell

En liten styrkeprøve hører med.

 For 30.000 - 100.000 år siden var det moskus i Skandinavia. Flere fossilfunn bekrefter dette.

Fjorskalvene kjeder seg, mens mor passer på.

  Moskusen overlevde ikke på den skandinaviske halvøya etter siste istid. Dagens moskusstamme på Dovrefjell er en introdusert art. På Dovrefjell har  det vært satt ut moskus i flere omganger. Den første utsettingen skjedde i 1931, da 10 dyr fra Grønland ble sluppet ved Hjerkinn. Ytterligere to ble satt ut i 1938. Flokken formerte seg, men da krigen var slutt fantes det ingen igjen. Mange endte nok i grytene.

En flokk "ungdommer" bryr seg fint  lite om fotografen.

 I årene 1947-53 ble 27 kalver overført fra Grønland til Dovrefjell. Det er antatt at bare 10 av disse var igjen i august 1953. 

Gutta på tur. Grønbakken.

 Bestanden vokste i tida fram til 1978. Antallet var da 51 dyr, men etter flere uheldige hendelser som lynnedslag, forgiftninger, togpåkjørsler m.m, ble bestanden redusert til anslagsvis 36 dyr i 1983.

Moskus i høstfarger.

 Men bestanden har senere tatt seg kraftig opp. I de siste 20 årene har bestanden vokst jevnt og vinteren 2008 var bestanden på minst 190 individer. I mars 2011 ble det registrert minst 280 dyr.

Høstbeite på Hjerkinn.

 En voksen moskus er vanligvis ca 2 meter lang, men en stor okse kan bli nærmere 2,5 meter. Skulderhøyden er ca 1 meter, men oksene kan bli opp mot 1,4 meter. Et voksent dyr veier rundt 200 kg, men de store oksene kan bli dobbelt så tunge.

Det er altså ingen smårollinger en kan risikere å få etter seg om en skulle bli for nærgående. Og selv Usain Bolt hadde ikke klart å løpe fra en voken moskus. Toppfarten til den raggete skapningen er på nærmere 60 km i timen – og det er ikke på et kostbart tartandekke!

Ingen tvil om at moskusen tar seg godt ut på Dovrefjell.

 Alt dette tilsier altså at en bør nærme seg moskusdyrene med respekt. 200 meter er anbefalt minste avstand. Dersom en kjenner dyrenes adferd kan en nok i enkelte tilfeller komme nærmere, men det tryggeste er å følge anbefalingen om minimum 200 meter.

  

Moskuskyr med fjorårets og årets kalver. Stroplsjødalen.

 Bildene på denne siden er tatt av undertegnede forskjellige steder på Dovrefjell.

Utsikt fra Snøhetta mot Snøhetta

Utsiktspaviljongen på Tverrfjellet.

Den nye utsiktspaviljongen på Tverrfjellet ved Hjerkinn er Dovrefjells nye attraksjon. Den arkitektoniske perlen er tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta. Selvfølgelig, hadde vi nær sagt. Utsikten fra paviljongen er rett i mot Snøhetta, 2286 m.o.h. 

Det er 16 km i luftlinje til Snøhetta.

Utsiktspaviljongen er et initiativ fra Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tok turen til fjells 7. juni for å åpne den nye paviljongen.

Det nyskapende bygget på 75 kvadratmeter er oppført i tre, stål og glass på toppen av Tverrfjellet, 1220 m.o.h.



Norges fineste utsiktspunkt.

Fra parkeringsplassen er det ca 1,5 km å gå langs en opparbeidet vei, som også kan kjøres med rullestol.



Den fantastiske glassveggen gir bygget karakter.

 Hele prosjektet med utsiktsbygget og doen på toppen, gang- og rullestolstien til topps, samt sanitærbygget på parkeringsplassen ved den nedlagte gruva, tidligere Folldal Verk, har kostet seks millioner kroner.

En kaffekopp - og fin utsikt.

Sitteplassene i tømmer er inspirert av en isbre.

Fra parkeringsplassen viser denne porten, inspirert av ledegjerdene i de gamle fangstanleggene, veien til paviljongen.

 Utsikten fra toppen er storslått. I luftlinje er det 16 kilometer til Vesttoppen i Snøhetta-massivet. Med den gode tilretteleggingen for alle brukere både parkerings- og adkomstmessig, er det ventet at mange kommer til å ta turen opp på Tverrfjellet i løpet av sommer- og høsthalvåret, og at bygget blir en attraksjon også i årene framover.



Langs veien opp til utsiktspaviljongen er det en rekke skiferplater med historisk informasjon.



Moskusen er aldri langt unna på Dovrefjell.



Kardamili - en perle på Peloponnes

Gamlebyen i Kardamili.

Mani, den mellomste fingeren på Peloponnes. Kardamili, en liten by med noen få hundre fastboende. Navnet har byen visstnok fått etter Kardamos, sønn av Lakon, Lakonias første konge. Senere ga Keiser Augustus   Kardamili til Sparta, som ligger på motsatt side av de høye fjellene. De spreke spartanerne brukte Kardamili som havneby og bar det som måtte bæres langs veier og stier over fjellene.



Blomsterprakt i mai.

 Vi kom til Kardamili 7. mai. Til en litt sen vår, noe som betydde frodige lier og stor blomsterprakt. Pierides het hotellet vårt, beliggende i gamlebyen i Kardamili. De gamle steinhusene i gamlebyen er fra 1700-1800-tallet. Mange er i bruk, og Pierides var innvendig et moderne leilighetsbyg som fortjener en solid vurdering.
Gamlebyen i Kardamili er en blanding av bysantisk og frankisk stil. Kirken Agios Spyridon er den mest iøynefallende bygningen, bygget tidlig på 1700-tallet.



En av de mange fine turveiene - her på veg til Agia Sofia.

 Begynnelsen av mai betyr litt for lave badetemperaturer for min del. Det ble riktignok flere turer til Ritsa-stranden, men ikke all verden med bading. 19 grader er i minste laget for meg, selv om vannet var klart og svært innbydende!



Inngangen til gamlebyen. Den gamle kirken Agios Spyridon t.h.

 Kardamili er et flott sted for alle som liker turer i skog og mark og i fjellet. I de frodige omgivelsene er mai  en fin tid for disse turene. Et meget bra turkart og godt merkede ruter. Det er svært mye å velge i, korte og lange turer, snille og mer krevende. Terrenget stiger temmelig bratt opp fra Kardamili, men langs fine stier er det greit å gå. Turmålene kan være en eller flere av småbyene som ligger høyt og fritt med en fantastisk utsikt. Lange strekninger går turene gjennom olivenlunder. Raviner skjærer gjennom terrenget og etterlater seg bratte, steinete lier som stiene snirkler seg gjennom.Og aller høyest rager Profetis Elias, over 2400 meter over havet.




Pierides - vårt hotell i Kardamili.



Kardamili ligger en times busstur langs svingete fjellveier fra flyplassen i Kalamata. Lilleputtreiser var vår turoperatør, og Kardamili er et typisk reisemål for denne turoperatøren. Her er mye ekte gresk, her er et bedagelig tempo. God mat og trivelige folk trekker heller ikke ned. Stedet passer utvilsomt best for de som søker et rolig ferieopphold. Partyfolket bør styre unna. Kardamili byr ikke på støyende diskoteker og høy partyfaktor.